Finca los Noruegos

Drømmen om å kjøpe et sted i Spania hadde vært levende lenge før sjansen bød seg i år 2000.
Men i stedet for å kjøpe en gård som allerede var opparbeidet med hus, ble det et jordbruksområde som for det vanlige øye lignet på en ørken.
Det var akkurat det spørsmålet mine foreldre spurte meg om da de så bilde av stedet for første gang. Kva skal de med ein ørken?

Det er vel få som får de assosiasjonene i dag når de er på besøk eller leier stedet, tvert imot – det er en fantastisk oase, pent opparbeidet med 2 hus, hage, svømmebasseng, tennisbane, 1250 oliventrær, 1000 vinranker og diverse frukttrær.

Tilbake til begynnelsen, en novemberdag i år 2000.
Familien på 5 bodde da i Madrid. Barna gikk på internasjonal skole, og denne helgen var jeg opptatt med den årlige basaren med stands for å presentere vårt hjemland, Norge. Like før stengetid kom min kjære heseblesende inn: Vi blir nødt til å reise til Antas i morgen, for Fernando har funnet et sted til oss. Jeg så vel ut som et spørsmålstegn. Ganske gåen etter å ha solgt laksekannapéer, vafler og boller hele lørdagen, så var ikke en biltur sydover neste dag så veldig fristende. Men, vi hadde spredt ryktet om at vi ønsket å kjøpe noe i Spania sammen med Terjes bror og kone før vi skulle flytte hjem til Norge sommeren året etter. Nå hadde altså Fernando tatt oss på ordet.
Terje hadde jobbet i Almeria den dagen, og hadde fulgt med Fernando til diverse steder som ikke hadde vært noe særlig, så forventningene hadde ikke vært høye da han dro til Antas for å se på et jordbruksområde med bare en tilhørende brønn. Men han falt pladask for stedet, så han ønsket at jeg skulle se det så fort som mulig før det ble solgt til noen andre. Min mann er ganske god til å overtale meg, så grytidlig søndags morgen puttet vi mat, drikke og de to yngste barna inn i bilen. Eldstemann på 12 år fikk lov til å være igjen hos en kamerat.
Vi kjørte i nøyaktig en time, så begynte bilen å gå saktere og saktere helt til den stoppet opp. Hvordan kan det skje at en nesten ny bil stopper på den måten? Var det et varsel om at vi ikke skulle dra sydover? Vi ventet ved en kafé i en stund før vi fikk beskjed om at bilen ville bli hentet og at vi skulle få en taxi tilbake til Madrid. Taxien kom, en flott hvit Mercedes uten taxiskilt på taket. Barna frydet seg over synet av bilen. Nå var neste oppgave å prøve å finne en annen måte å komme sydover på. Vi snakket om ulike muligheter: Fly? Nei. Tog? Nei. Buss? Nei.
Etter utallige telefoner for å sjekke hvordan vi kunne komme oss fra Madrid til Antas, måtte vi bare gi opp. Kanskje det ikke er meningen at vi skal kjøpe dette stedet, prøvde jeg meg på å si. Terje bare fnyste, men uansett, nå måtte vi gi beskjed til Fernando om at vi ikke hadde mulighet til å klare å komme til avtalt tid. Terje tok opp telefonen igjen og ringte Fernando. Ved siden av satt sjåføren og lyttet til samtalen som naturlig nok foregikk på spansk. Plutselig sier taxisjåføren på spansk: Jeg har ikke noe spesielt å gjøre i dag. Jeg kan kjøre dere, jeg, men må bare klarere det med kona først. Kan du? Kjør inn til siden her, så avtaler vi pris, sier mannen min. Hva, er det mulig? Denne mannen var villig til å kjøre oss til Antas og tilbake til Madrid på en og samme dag, en distanse på ca 100 mil til sammen. Nå begynte barna å protestere selv om de satt i den fine bilen. Fernando, jeg ringer deg tilbake, sa Terje før han begynte å forhandle pris. Paco som han het, syntes dette hørtes morsomt ut, og ville bare ha kr 1200,- i datidens pesetas. Takk, da snur vi i retning Antas. Under høylytte protester fra barna, og litt surmuling fra mor om at vi kunne vel vente til over helgen nå når vi nesten var kommet hjem til Madrid, snudde taxien.

4,5 timer etter kjørte vi inn på området, og stanset på drømmestedet vårt. Til og med taxisjåføren var begeistret. Det eneste som var noe pinlig var at selger også var til stede sammen med Fernando. Uten taxiskilt på bilen, så det ut som vi kom kjørende med privatsjåfør. Vi gikk rundt og så utover i alle retninger. Nydelige fjellformasjoner i bakgrunnen, og med utsikt til det fantastiske Middelhavet i forgrunnen, bare 10 kilometer unna. Hva sier du? Spurte min kjære. OK, ring din bror. Så det neste som skjedde var at Terje ringte til sin bror Per og forklarte hvordan det så ut. På den tiden var det ikke mulig å ta flotte bilder med telefonen og sende via nettet. Hvis dere synes stedet ser fint ut, så er vi med, svarer Per. Så han og Kirsten, vår svigerinne, gikk med på å kjøpe stedet usett.
Så slik gikk det til at vi fire ble bønder i Spania. Terje så stedet en lørdag, vi så det sammen søndag, og kjøpet ble gjennomført mandag morgen.

Finca los Noruegos ble vårt!

Det var en 4 år lang prosess med byggemeldinger, byggetillatelser, bygging og opparbeiding av 5 hektar. Uten Fernando sin hjelp og kunnskap ville vi aldri kommet gjennom alt på en slik god måte.
Nå kan vi bokstavlig talt nyte fruktene av alt arbeidet.

Det kan du også når du nyter den gode kaldpressede olivenoljen, jomfruoljen fra Finca los Noruegos.